| Chapter 109 |
1 | Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! |
2 | For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. |
3 | Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. |
4 | Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. |
5 | Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. |
6 | Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! |
7 | Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! |
8 | La hans dager bli få, la en annen få hans embede! |
9 | La hans barn bli farløse og hans hustru enke, |
10 | og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! |
11 | La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! |
12 | La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! |
13 | La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! |
14 | Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! |
15 | De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, |
16 | fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. |
17 | Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; |
18 | han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. |
19 | La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! |
20 | Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! |
21 | Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! |
22 | For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. |
23 | Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. |
24 | Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. |
25 | Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. |
26 | Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, |
27 | så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! |
28 | De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. |
29 | Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. |
30 | Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; |
31 | for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. |