| Chapter 17 |
1 | Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. <* livskraft.> |
2 | Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. |
3 | Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / <* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.> |
4 | Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. |
5 | Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / <* for sine forfølgere.> |
6 | Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. |
7 | Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. |
8 | Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; |
9 | men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. |
10 | Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. |
11 | Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom! |
12 | Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. |
13 | Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, |
14 | roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, |
15 | hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det? |
16 | Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / <* mine forhåpninger.> |