Chapter 1

 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem. 

 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet. 

 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen? 

 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig. 

 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op. 

 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp. 

 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. 

 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. 

 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. 

 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss. 

 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter. 

 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem, 

 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med. 

 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind. 

 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med. 

 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap. 

 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind. 

 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.