| Chapter 57 |
1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / <* kanskje melodien.> / <** 1SA 22, 1; 24, 4.> |
2 | Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. |
3 | Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. |
4 | Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. |
5 | Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. |
6 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |
7 | De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela. |
8 | Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise. |
9 | Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. / <* d.e. sjel.> |
10 | Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. |
11 | For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. |
12 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! |